Reisebrev fra Iran 2006

”Please observe the Islamic dress code” står det på et skilt på flyplassen utenfor Tehran. Jeg har forberedt meg godt; i reisebagen har jeg en lang bluse og et sjal som skal fungere som skaut. Flere andre lange bluser ligger i kofferten. Resultatet av denne planleggingen er at jeg føler meg som en sjuske, en umoderne kjærring, en dass. Jentene i Tehran er på ingen måte slik jeg forventet. På grunn av lovene som regulerer kvinners påkledning, er det visse retningslinjer de må følge; lår, rumpe og armer må dekkes, og selvsagt håret. Disse reglene er tøyet til det ugjenkjennelige hos mange av de unge kvinnene jeg ser. Istedenfor den heldekkende chadoren bærer de noe som kalles mantou, et klesplagg som i noen tilfeller ligner på våre tunikaer, i andre tilfeller ligner de blazere eller jakker. Fellesnevneren er at de er innsvingte og trange, og ofte blir båret over piratbukser med tilhørende sandaler og neglelakk på tærne. Sløret sitter gjerne langt bak på hodet, og lange, svarte hårmanker flommer oppsetsig ut fra sløret sett bakfra. Jentene ser feminine og moderne ut, i motsetning til meg. Jeg ligner, til forveksling, på en potetsekk. Noe av det første jeg gjør neste dag er å gå til innkjøp av noen standsmessige og moderne mantoer.

Hvordan forstå Iran? Iran er et land med en ultra-konservativ president som erklærer til alle som vil høre at Israel bør slettes fra verdenskartet. Dette foregår samtidig med at Israel sitter nervøst med fingeren på avtrekkeren og håper på USAs tilatelse til å bombe Irans påståtte atomvåpenfabrikk. Men Iran er også et land med en høyt utdannet og ung befolkning, et land , som ifølge the Economist er det eneste i Midtøsten som graviterer bort fra radikal islamisme, og hvis moderne filmer er internasjonalt annerkjent som kunsteriske innovasjoner. Men denne uken er det martyrenes uke i Iran, som starter på årsdagen for krigen mellom Iran og Irak. Dokumentarfilmene som vises på iransk tv denne uken har neppe vunnet noen internasjonale filmpriser. Akkompagnert av rørende musikk vises blodige soldatstøvler og hjelmer, gjerne med martyrbånd rundt, mens en hvit due flakser i sakte film over det hele. I horisonten synes Ayatholla Khomeinis ansikt. På martyrenes kirkegård, Zaras Paradis, i Tehran er stemningen noe av det samme. Over et skurrende høytaleranlegg spilles noe jeg antar er religiøse hymner. Det spesielle ved denne kirkegården er at alle gravene er utstyrt med glassmontere hvor martyrens familie kan stille ut det de måtte ønske av rekvisitter. I nesten alle finnes det bilder av avdøde; unge gutter og menn. Personlige eiendeler som bønnekjeder, barnesko og hårlokker finnes også. Svært mange av monterene fremviser dessuten bilder av Khomeini, mannen som sendte dem til deres sikre død. Disse unge guttene og barna fungerte som menneskelige minesveipere og kanonføde. På tv intervjues mødrene, som takker for at nettopp deres sønn fikk muligheten til å bli martyr.

Jeg forventer å finne noe av den samme stemningen på Khomeinis gravsted. Men her er atmosfæren mindre trykkende, ja rett ut ganske avslappet. De fleste sitter rolig på gulvet og ber. Noen spiser, noen sover, og barn leker. Rundt Khomeinis kiste er det bygget et slags firkantet helligdom av glass og smijern. Her står kvinnene og ber. Jeg skjønner at dette er svært personlig for dem. Mange gråter eller messer lavt med igjenknepne øyne. Ber de på vegne av seg selv eller sin familie? Ber de om penger eller kur for sykdom, om å få barn, om å slippe flere barn? Eller er det rett og slett Imamens nærvær som frembringer inderligheten? Khomeini var selve bastionsfiguren for revolusjonen som startet i 1978. Denne har siden blitt kalt den islamske revolusjonen, men den startet som de fleste andre revolusjoner; som en kamp mot et undertrykkende regime. Desverre ble også det nye regimet, Khomeinis styre, vel så undertrykkende. Likevel, dette er ikke hele sannheten. Det er sant at Khomeini innførte kjønns-apartheid, at han forfulgte politiske motstandere og at han styrte etter sharia, islamsk lov. Men det er også sant at kvinners leseferdighet mer enn fordoblet seg under Khomeini, at religiøse familier begynte å sende døtrene sine på skolen, og at Imamen ønsket at frie valg på parlament og president skulle finne sted. Det er sant at han dedikerte den diktsamlingen han skrev i sine siste leveår til sin høyt elskede svigerdatter. Senere, ute på gaten, ser jeg en mann som strener gesjeftig bortover fortauet. Foran seg holder han en enorm iskrem som han beskytter mot andre fotgjengeres uforsiktighet. Det er tydelig at iskremen ikke er til ham selv, at han er en mann med et oppdrag. Oppdragets opphav er etter all sannsynlighet en iransk kvinne som har bestemt at hun har lyst på iskrem. Den iranske mann kjenner sin plikt; kvinnen må få sin iskrem. Tidligere har jeg observert en rekke kvinnelige sjåfører manøvrere i trafikken. De hytter med neven, tuter og skriker på lik linje med mennene. Trafikken i Tehran overgår forøvrig selv Kairo på sitt verste. Den amerikanske journalisten Robin Wright har oppsummert Tehrans trafikkregler slik:
1. For å svinge til høyre, legg deg i ytterste venstre fil
2. Sirener betyr at man skal kjøre om kapp med ambulansen eller brannbilen
3. Hvis du glemmer avkjørselen på en travel motorvei, rygg tilbake
4. Alle filer er forbikjørings-filer, både fram og tilbake
5. Rødt lys betyr kjør
6. Tre filer betyr egentlig fire filer, under rush-trafikk betyr det fem.
7. I tung trafikk, ta over filen til motkommende trafikk. Slik blir toveiskjørte veier enveis-kjørte, mens enveis-kjørte som regel er toveis-kjørte.


Lonely Planet har ett råd til fotgjengere som skal krysse veier: safety in numbers. Jeg følger en annen strategi, jeg blir trafikkblind. Jeg strener ut i veien og går i sikk-sakk mellom bilene. Det er bot for å kjøre på folk. Likevel; det er første gang i Midtøsten jeg opplever at en busstur som skal ta fire timer i realiteten tar kun fire timer. Faktisk tar den tre og en halv time. På den annen side; det er også første gang jeg opplever forbikjøring med buss i 120 km I timen.

Iranerne er et ekstremt stolt folkeslag. Deres isolasjon og paria-status i verdenssamfunnet er deres store sorg, noe som fører til en uforstilt glede når de møter vestlige turister som har kommet til akkurat deres land. Man trenger ikke være ensom som turist her hvis man ikke selv ønsker det. Invitasjoner blir gitt uten andre baktanker enn å gjøre turisters opphold så hyggelig som mulig. Man merker gjenklangen av historie, av gammel, gammel kultur. I byen Shiraz ligger restene av det persiske imperium, minnene om den flere tusen år gamle sivilisisasjonen, som på sett og vis fortsatt lever i en hver iraner. Den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuk skriver at alle som driver et imperium må lære seg nødvendigheten av kulturell og religiøs toleranse. Det er sant, og den persiske herskeren Cyrus var kanskje den første som tok denne sannheten til hjertet. I alle fall forlangte han ingen religiøs omvendelse eller kulturell uniformering av befolkningen i de land han erobret. Tvert om forsikret han de erobrede om deres rett til å velge selv, noe den iranske fredsprisvinneren Shirin Ebadi påpekte i sin tale under overrekkelsen. Darius den første og hans sønners Persepolis var en gang et enormt kompleks av fantasistiske byggverk. Desverre ble mye rasert da Alexander den store inntok Persia i år 331 f. Kr. I følge legenden er ødeleggelsene et resultat av et gedigent fyllekalas. Fyllekalas eller ei, det som står igjen kan fortsatt fremkalle frysninger på ryggen og klump i halsen. Man kan myse med øynene i sollyset og tenke seg hvordan det var her før. Man kan gå opp trappen som førte til tronen og se på de vakre inngraveringene som forestiller undersåtter fra alle imperiets hjørner. De går opp trappen sammen med deg.

Jeg besøker moskeen Fehayeen. I skyggen sitter to unge jenter i lav samtale med hverandre. Ved hjelp av Lonely Planets lille lommeparlør får jeg stotret frem et spørsmål om hva de snakker om. ”Om Guds storhet” svarer de. Min fantastisk hjelpsomme guide kommer bort, og dermed blir han mellomleddet i en storstilt plan. Det hele fører til at jeg, ikke-muslimen, skal bli med jentene i fredagsbønn. Bønneropene har allerede holdt det gående en stund. Gud setter pris på punktlighet, så nå haster det. Fnisende løper vi inn til kvinnenes vaskerom. Det er tydelig at jentene vil ha meg til å gjøre noe mer enn å vaske hendene, men lommeparløren ligger igjen utenfor. Jeg sliter for å skjønne hva de vil frem til. Den håpløse situasjonen får oss til å le. Flere og flere kvinner strømmer til, snart er vaskerommet fylt av kvinnelatter. Omsider går det opp for meg at det er sminken som er problemet. Man skal møte sin Allah uten tant og fjas. Uheldigvis er sminken min vannfast, jeg får mascaraen i store, svarte ringer rundt øynene. Man skal altså møte sin Allah som pandabjørn. Jentene skjønner at jeg er et håpløst tilfelle, leende leier de meg inn til selve bønnerommet. Etter noen korte forhandlinger får jeg overta en annen kvinnes shador, dette lakenet av et plagg som ingen kan mestre uten år med trening. Til allmenn forlystelse blir jeg stilt forrerst i rekken av kvinner, og jeg skjønner at bakgrunnsarbeidet mitt er mer enn mangelfullt. De faste ritualene, med bøying, kneling og ligging på gulvet, er vanskelig når man ikke kan følge personen foran seg. Jeg har problemer med både shadoren og mitt eget slør som jeg tråkker på hver gang jeg skal reise meg. Omsider er disse ritualene overstått. Jeg sitter i et hjørne og ser på de troende. Det er rørende og merkelig for en sekulær nordmann. Det er også rørende hvordan de uten å nøle slapp meg inn i sitt religiøse fellesskap for en stakket stund. Jeg tenker at både den ene og den andre hadde hatt noe å lære her.

Et iransk måltid foregår ofte på gulvet. Siden jeg har lest at man ikke skal vende forsålene mot noen, bestreber jeg meg på akkurat dette. Etter flere måltid på gulvet må jeg konkludere med at ingen ser ut til å bry seg om fotsålene vender mot, bort fra eller inn i dem. Iranerne bryr seg om det gode måltid, noe flere av dem også bærer preg av med hensyn til kroppsfasong. Hjemme hos iranere bys man som oftest på en av to nasjonalretter i ulike lokale varianter. Fessenjan er kylling stekt i en saus av blant annet granateple-juice og valnøtter. Det smaker nydelig, syrlig og mektig. Den andre retten, abgoushd eller dizi, er en slags gryterett med lam og alle slags grønnsaker. Overalt ellers får man kjøpt kebab. Og vi snakker ikke om norsk kebab her. Dette er nydelig kjøtt av lam, okse eller kjøttdeig grillet på spyd, servert enkelt med krydderet Zoma, yoghurt, lime, rå løk og et tynt brød man kan rulle rundt herligheten. Kjøttet smelter i munnen. Jeg spiser kebab hver dag, jeg er umettelig når det gjelder iransk kebab. Etterpå smaker det godt med en porsjon safran-iskrem eller baghlabah, en søt kake med pistasjnøtter. Er man bare litt sulten kan det friste med ferskpresset fruktjuice med alle tenkelige og utenkelige frukter. Over ett av disse overdådige måltidene sammen med nye iranske venner tar samtalen en alvorlig vending. Medisinstudenten Ali spør meg om hva nordmenn der hjemme egentlig tenker om Iran. Tenker om Iran? Etter litt gåing rundt grøten blir spørsmålet spesifisert: hva tenker nordmenn om Irans atom-politikk? Jeg prøver meg på et diplomatisk svar, men det går tydeligvis ikke helt hjem. Med sorg i stemmen spør Ali meg om hvorfor Israel skal få lov til å ha atomvåpen. Og India og Pakistan og USA og Frankrike og alle de andre. Bare ikke Iran. Jeg mumler noe om ikke-spredning, men da får jeg svar på tiltale; også atommaktene forpliktet seg ved denne avtalen. De skulle ruste ned. Det har de ikke gjort. Istedet har de prøvesprengt, og dessuten invadert to av Irans naboland. Hvordan kan man kreve at andre skal avstå fra noe en selv flotter seg med?

Jeg kommer til Isfahan. Ingenting har forberedt meg på denne byen. Det er først nå jeg skjønner at jeg er i en annen verden. Den er som den har vært de siste hundre årene, men med alt du måtte ønske av av luksusliv. Isfahan er delt i to av en stor elv, som gjør den kjølig, litt som en norsk sommernatt. Og broene er byens kjennetegn. Vakre og orientaliske broer pakkket med masser av mennesker. De spiser iskrem og holder hverandre i hendene eller over hverandres skuldres. For ikke så lenge siden, før president Khatami ble valgt i 1996, var offentlig iskrem-spising forbudt. Slikking av is kunne tydeligvis forbindes med erotiske tungeøvelser. Ting har forandret seg nå. Alt foregår i et bedagelig tempo. Under bruene har de laget cafeer på treplanker over vannet. Folk røyker vannpipe, siterer Hafez og spiller sjakk. .

Jeg stopper på Khomeini Square, en park og bazar omgitt av tre utrolig vakre moskeer. De er eldgamle, stadig påbygget av nye ledere. Små, små porseelensruter utgjør til sammen hele moskeeen. Håndmalte, I vakre farger, hver lille bit er et kunstverk i seg selv. Den søte lukten fra vannpipene duver over det hele.

Oppholdet avsluttes med en tur til den ovenfornevnte Hafez´grav. Hafez var en 1600-talls dikter som nyter en slags popstjerne-status i Iran. Folk valfarter til graven hans. Noen har med seg utgaver av bøkene hans, som så åpnes på en tilfeldig side. Denne sidens innhold er et budskap fra Hafez. Fremfor selve graven hans står en sufiprest. Han virker oppslukt av bønn, men når jeg tilbyr ham noen penger for å kunne ta et bilde av ham, er han raskt fremme med sin lille pengeveske. Det siste jeg ser før jeg drar er at han bøyer seg over graven og kysser den ømt.