I´ve moved to wordpress!

My new address is exileonarabstreet.wordpress.com

Et vendepunkt for Iran

På tross av avtagende uro varsler hendelsene i etterkant av valget i juni om et vendepunkt for det iranske regimet.


De fleste har fått med seg den siste tidens demonstasjoner, som har vært av en størrelse og et omfang som bare kan sammenliknes med uroen under revolusjonen i 1979.[1] Men myndighetene slo ned på demonstrantene med hard hånd, og Iran er tilsynelatende tilbake til det normale.

Sannhetens øyeblikk
Under et folkeopprør kommer man til et punkt som kan kalles sannhetens øyeblikk: Hvem kontrollerer militæret? Og vil militæret virkelig skyte på sivile, skyte på folkemengder av sine egne landsmenn?

Det hender at militæret bytter side. Med Revolusjonsgarden – en egen elitestyrke ansett for å være mer regimetro enn de regulære væpnede styrkene – er dessverre ikke dette noe realistisk scenario. For tredve år siden var Shahens soldater villige til å begynne med villige til å skyte sivile iranere. Den gangen spilte ikke dette noen rolle; demonstrasjonene fortsatte på tross av myndighetenes voldsbruk. Til slutt måtte Shahen gi opp og sette seg på flyet.

Når folket ikke lenger frykter rå voldsmakt er det lite en diktator kan gjøre. Skal det samme hende igjen i 2009? Det ser ikke slik ut. På tross av at reformkandidatene Mousavi og Karroubi oppfordrer til fortsatt motstand, maner andre reformpolitikere – som tidligere president Khatami – til ro og orden. Tjue mennesker er drept, og minst tusen er arrestert. På tv står demonstranter frem og innrømmer på Moskva-aktig vis at de ble forledet til forræderske protester av utenlandske aktører som journalister og ambassade-ansatte.

les mer på :
http://www.minerva.as/?vis=artikkel&fid=3017&id=220720090758441707&magasin=ja&t=Et-vendepunkt-for-Iran

Demokratisk Islamisme i Iran

INTERVJU: – Ahmadinejads presidentskap er totalt mislykket, og de iranske reformkreftene er i fremgang. Men Vesten må holde seg unna, mener Yadallah Shahibzade, forsker ved Universitetet i Oslo, i intervju med Minerva. les mer her: http://www.minerva.as/?vis=artikkel&fid=3017&id=1404200907393723965&magasin=ja

The Muslim Brotherhood and the Freedom of Religion or Belief

My master thesis is now published! Visit Amazon.com to order. Below follows a short summary of the book.
Islamist movements like the Egyptian Muslim Brotherhood are increasingly embracing democratic principles. Therefore, an exploration of their support of the underlying values of democracy is crucial in order to understand what democracy actually means to these actors. However, Islamists do not operate in a political vacuum. In the Egyptian context, one must consider the effects of long-term authoritarian rule. More importantly, one must consider the Egyptian regime´s political reliance on, and manipulation of, conservative Islam. This reliance render the Egyptian regime unable to completely reject critique against it regarding Islam and the protection of Islamic values. The result has been the creation of an illiberal religious discourse which functions as Brotherhood´s main, if not only, channel of influence.

Generation kill and House of Saddam

Generation Kill is the new HBO-series based on Rolling Stone's reporter Evan Wright's articles and book. Wright was embedded with the Marines of First Recon Battalion, following the initial phase of the Iraqi invasion as the First Recon made its way from Kuwait, through Basra, and finally into Baghdad.

I'm usually not a big fan of contemporary war movies and series. Seen the movie "Jar Head" from the first Gulf war? The movie is a collection of pieced-together music videos, where almost every scene is accompanied by some soundtrack picked out to make the marines "look cool", or war look "meaningless" or "brutal" in the eyes of the viewer.

This is not true of Generation Kill. Throughout six of seven episodes, the only music heard are the tunes sung by the soldiers themselves while driving their Humvees, plus some Arabic pop music played in the streets by locals. The final episode features an original Johnny Cash track. This small but significant fact sets the standard for the whole series, as it is the dialogue and characters that carry the weight here. The whole thing feels authentic and nuanced.

But be warned; Generation Kill will anger and vex you in the extreme. Is it possible to make more mistakes when invading a country? There are good Marines and bad Marines. There are even Marines who are brilliant (like Sgt. Brad Colbert). Unluckily, it's the bad, even psychopathic and incompetent, who are in charge of this war.

This is proven by the almost surreal mismanagement of Saddam city, the Shiite district who now goes by the name of Sadr city (named after the dead Shiite leader Muhammad Sadiq al Sadr). Having finally reached Baghdad, First Recon is put in charge of securing and patrolling Saddam city. This part of town is plagued with looting, nighttime robberies and vigilante executions. In addition, the supply of clean water and electricity is below insufficient. The Marines of First Recon, some of whom genuinely want to help the inhabitants of Saddam city, are constantly relocated from neighborhood to neighborhood. They are not allowed to return to the neighborhood they visited and made promises to the day before.They are not allowed to do night patrols to stop the nighttime attacks on Iraqi citizens. They cannot perform the simple task of handing out clean water to the Iraqis. Bear in mind that the battalion has carried out the whole invasion with only one interpreter, a highly unprofessional one at that. Further more, at least according to Wright's book, knowledge generated from speaking to locals and operating "on the ground" is not allowed to move upwards in the chain of command; the commanding officers show a persistent disregard for insight offered by lower officers or other personnel. And we all know how Saddam city turned out.

In short, the seven episodes make up a seven-hour long cabaret of unbelievable, inconceivable stupidity. Nonetheless, the series offers the satisfaction of seeing offending Marines "named and shamed". I personally hope Captains Dave McGraw and Craig Schewtje are watching.

HBO and BBC’s joint venture, the four-episode long "House of Saddam", is a bit more disappointing. We follow Saddam from 1979, when he became president of Iraq, and until he is hanged in 2006. Despite being entertaining, the show is superficial and not least biased with regard to which events are included and excluded. The episode about the 1991 Gulf war elegantly skips the aftermath: how the Shia in the south and the Kurds in the north, after repeated Western encouragement in various forms, rebelled against Saddam, expecting Western support. None came, and Saddam’s retaliation was swift and brutal. To fail to mention this deceit in a series about Saddam is downright disrespectful toward the people that actually tried to get rid of him a decade before the US decided it was time. Also, the show is superficial because of its extremely narrow focus. Make it ten episodes instead of four, and include what went on in Iraq besides Uday and Qusay’s crime ventures or Saddam’s love life, and maybe the series could have been more watch-worthy. While I’m not sure that this show was created merely for propagandist purposes, I can’t really think why it was created. Although mildly entertaining, it’s not that entertaining. So, be advised: go for Generation Kill this season.

Nablus 2008

The old part of Nablus is exceedingly appealing to any Westerner searching for the "unspoiled" and "authentic" Middle East. Circled by mountains, its narrow, winding streets and buildings from the Ottoman era make Nablus into one of the more picturesque Middle Eastern cities (of which many are surprisingly ugly). There are no tourists here to take pictures or buy souvenirs. To some, this might be one of Nablus' great attractions. It may be a tragedy for some locals. Since the Second Intifada, Nablus has experienced long periods of curfews, army crackdowns and endless lines to get out of the city's checkpoint. Throughout the city one can observe the inhabitants' response: the walls and gates of Nablus are filled with posters honoring various martyrs/suicide bombers. Caught in a seemingly endless circle of action-reaction between Israelis and Palestinians, the result is a town where a decent livelihood is difficult to sustain.

The Lonely Planet guide recommends the Selim Affendi restaurant. Hungry and hopeful, we set out in search of this Selim Affendi. As it turns out, the restaurant was built, but never opened. The owner shows us the exotic interior of low tables and pillows, Moroccan style, which was never to see any customers. What happened? The Intifada happened, with the subsequent Israeli reaction. And Nablus has seen a lot of action in this regard. Few dare to risk any business ventures, for fear of new curfews and further isolation of the town. Because the obstacles put in place by Israel are hard to get around, export of olive oil is near impossible. When driving into Nablus, one passes miles and miles of olive orchards. Inside Nablus, the oil from these orchards is sold in old cola bottles from small stands in the local bazaar.


The situation in Nablus is endemic in the entire West Bank (except maybe Ramallah). Despite the downsides associated with excessive tourism (Egypt being the case in point), there is no doubt that the Palestinian economy would benefit from even a moderate trickle of tourists. The political situation scares away everyone but the most devoted traveler, and even these are hard to come by in places such as Nablus, Jenin or Jericho. Palestine has a lot to offer a tourist. It has the natural beauty, the historical sites, the food and the culture to satisfy everyone from backpackers and middle class couples to the biblical tour groups, all of whom are even now flocking to Israel and Jordan. As such, I would encourage everyone to travel to Palestine. See for yourself what’s going on. And make sure to spend some money while you’re there.

Islamister blir manipulert

Ettersom stadig flere islamistiske partier slutter seg til demokratiske prinsipper, har en oppnådd en gradvis erkjennelse av at disse partiene kan være Midtøstens største håp når det gjelder å fri seg fra udemokratiske styresett. Samtidig vet vi lite om hvordan demokratiet under islamistisk styre ville fortont seg. Et svært viktig aspekt i denne debatten har blitt lite berørt. Dette aspektet dreier seg om hvordan islamistene selv blir manipulert av regjeringene i sine land til å fremme verdikonservativ politikk. Denne politikken bidrar i sin ytterste konsekvens til et klima som er lite egnet til demokratisk utvikling, hverken av staten eller islam.

La oss bruke det Muslimske Brorskap i Egypt som eksempel. Denne gruppen er den eldste, største og viktigste blant de islamistiske organisasjonene. Partier som Hamas og det jordanske Islamic Action Front er direkte avgreninger herfra, og brødrenes fatwaer og politiske uttalelser har innflytelse langt utover Egypts grenser. Samtidig er Muslimbrødrene utrettelige forkjempere for et mer demokratisk Egypt. Desverre er det faktorer som tyder på at enkelte demokratiske prinsipper, som for eksempel religionsfrihet eller ytringsfrihet, er mangelfullt integrert i brorskapets politiske agenda. Det Muslimske brorskap er blant annet svært aktive når det gjelder å nekte tilhengerne av bahai-religionen rettigheter på lik linje med andre egyptere. Brødrene var heller ikke snare om å kreve kulturminister Hosni Faruqs avgang etter at han uttalte seg negativt om bruken av det islamske hodesløret.

Men brorskapets politikk oppstår ikke i et vakuum: deres valgmuligheter er i stor grad determinert av det egyptiske regimet. Dette regimet, med president Hosni Mubarak i spissen, oppmuntrer og belønner det Muslimske brorskap når brødrene forsøker å sensurere den offentlige debatten i forhold til islam og islamske verdier. Dette gjøres ved at de mest konservative og illiberale fraksjonene innenfor bevegelsen tillates stor plass i det offentlige rom, hvorfra de øver en relativt stor innflytelse over statlig politikk. De stemmene som fordrer til moderasjon og toleranse, eller stiller krav om demokratiske reformer, blir ignorert eller undertrykket. En av årsakene til dette er at Mubarak har satt seg i en posisjon der han er ute av stand til avvise religiøs kritikk, ettersom han fremstiller seg selv som religionens beskytter, og Egypt som en islamsk nasjon og lederstjerne. Dermed er Mubarak nødt til å etterkomme mange av brødrenes krav når det gjelder beskyttelse av islamske verdier. Regimets mangel på demokratisk kredibilitet, samt manglende økonomisk utvikling, gjør at islam har blitt ett av de viktigste verktøy for å beholde noen grad av legitimitet hos den religiøst orienterte delen av befolkningen. Dermed er også forholdet til islamistene preget av en stram balansegang mellom manipulasjon og undertrykkelse.

Det finnes en “rød linje” Muslimbrødrene ikke må krysse. Denne linjen dreier seg om å ikke utfordre regimet for direkte. Det vil si at for mye fokus på demokratiske reformer fra brødrenes side, blir oppfattet som en direkte utfordring mot Mubarak. Krav om demokratiske reformer er ikke bare resultatløst, men også svært risikabelt. Ofte ender disse kampene i en ny arrestasjonsrunde for medlemmene av den vanligvis tolererte organisasjonen. I den kulturelle sfære har Muslimbrødrene og andre konservative muslimer derimot stor innflytelse. Det er vanlig at det Muslimske brorskap og den statskontrollerte islamske institusjonen al Azhar står sammen i rollen som religionen og moralens voktere. Deres krav om økt statlig og rettslig beskyttelse av islam blir som regel etterkommet; rettsalene er et eksempel på en arena hvor staten og det Muslimske brorskaps interesser faller sammen. I følge enkelte har denne makten kommet så langt at det er snakk om en atmosfære av “intellektuell terrorisme”, hvor intellektuelle og kunstnere blir stilt for retten, boikottet eller bannlyst dersom de stiller spørsmål ved islamsk praksis, eller går utover det som regnes for de moralske grensene. Dette er altså en arena hvor brorskapet har mulighet til å øve forholdsvis stor innflytelse over egyptisk politikk, og det er også et område som er mindre “farlig” å befatte seg med enn demokratiske reformer. På denne måten blir islamistene oppmuntret til å fokusere på sensur av forfattere og bannlysning av bøker fremfor bekjempelsen av diktaturet. Dette styrker de konservative elementene innenfor bevegelsen; det er deres stemmer som blir hørt og etterfulgt.

Et annet viktig moment her, er at Mubarak også tjener enormt på at Muslimbrødrene fremstår som religiøse fanatikere. Den sekulære middelklassens frykt for et religiøst regime, er et faktum som holder ikke-demokratiske regimer ved makten over hele Midtøsten. På tross av at denne middelklassen ønsker en slutt på autokratiet, er tanken på alternativet—et teokrati `ala Iran—enda verre. Mubarak og hans kolleger i landene rundt fremstiller seg selv som det eneste som står mellom middelklassen og et religiøst fanatisk regime. Dette får sekulære “demokrater” til å velge diktaturet, gang på gang.

Beklageligvis er vesten en del av dette problemet. Diktatoren kan bare trekke frem den overhengende faren for et islamistisk “take-over” for å stilne krav om demokratiske reformer fra vestlig hold. På samme måte som middelklassen, frykter også vesten et fiendtlig innstilt teokrati, og også de velger det undertrykkende, men dog vestlig-innstilte, regimet. Tankegangen fra den kalde krigens dager om at “he may be a son of a bitch, but he’s our son of a bitch” lever fremdeles i beste velgående når det gjelder vestens støtte til autokrater i midtøsten.

Styrkelsen og oppmuntringen av de illiberale trekkene hos islamistene bidrar også til at den demokratiske opposisjonen er ute av stand til å forene seg mot en felles fiende. Polariseringen mellom den sekulære siden og den islamistiske er på grensen til en “ideologisk borgerkrig”. Dette passer selvsagt Mubarak utmerket, og er nok også årsaken til at det nye partiet “al Wasat” blir nektet partiløyve. Al Wasat betyr “sentrum” eller “midten”, og består av unge tidligere medlemmer av det Muslimske brorskap og representanter for egyptiske kristne (koptere). Mange observatører både inn -og utenlands håpet at dette partiet skulle lykkes i å forene den egyptiske opposisjonen med sin religiøst inkluderende og demokratiske plattform. Desverre har Mubarak, gjennom lovgivning, trusler og arrestasjoner, lykkes i å forhindre al Wasat fra å etablere seg som en sterk grasrot-bevegelse.

Al Wasat stod i fare for å representere et mer liberalt og åpent islam, et islam som kunne vist seg å være akseptabelt for selv den sekulære middelklassen. Dette kunne i så fall vist seg å være ett skritt videre i demokratiseringen av Egypt. Samtidig ville det også kunne bety et skritt videre i utviklingen av islam. Ettersom midtøsten i stor grad er definert av islam, også politisk sett, ville det alternativet al Wasat representerte brakt oss nærmere en demokratisering av hele regionen. Hosni Mubarak er derimot ikke opptatt av å styrke liberaliseringen av islam, hverken innen det Muslimske brorskap eller hos andre aktører. Ved å oppmuntre islamistenes illiberale trekk, får han dem til å fremstå som uakseptable for både sekulære i Egypt og for vestlige regjeringer. Vil vesten bidra til en forandring i midtøsten, bør en snarest mulig opprette offisiell kontakt med det Muslimske brorskap og al Wasat, samt deres kolleger i andre land. Slik kan de allerede eksisterende liberale trekk og fraksjoner blant disse gruppene styrkes. Samtidig kan det bidra til å gjøre dem mer vennlig innstilt overfor vesten. Dermed vil ikke et eventuelt maktskifte fremstå som en automatisk trussel mot vestlige interesser.