Islamister blir manipulert

Ettersom stadig flere islamistiske partier slutter seg til demokratiske prinsipper, har en oppnådd en gradvis erkjennelse av at disse partiene kan være Midtøstens største håp når det gjelder å fri seg fra udemokratiske styresett. Samtidig vet vi lite om hvordan demokratiet under islamistisk styre ville fortont seg. Et svært viktig aspekt i denne debatten har blitt lite berørt. Dette aspektet dreier seg om hvordan islamistene selv blir manipulert av regjeringene i sine land til å fremme verdikonservativ politikk. Denne politikken bidrar i sin ytterste konsekvens til et klima som er lite egnet til demokratisk utvikling, hverken av staten eller islam.

La oss bruke det Muslimske Brorskap i Egypt som eksempel. Denne gruppen er den eldste, største og viktigste blant de islamistiske organisasjonene. Partier som Hamas og det jordanske Islamic Action Front er direkte avgreninger herfra, og brødrenes fatwaer og politiske uttalelser har innflytelse langt utover Egypts grenser. Samtidig er Muslimbrødrene utrettelige forkjempere for et mer demokratisk Egypt. Desverre er det faktorer som tyder på at enkelte demokratiske prinsipper, som for eksempel religionsfrihet eller ytringsfrihet, er mangelfullt integrert i brorskapets politiske agenda. Det Muslimske brorskap er blant annet svært aktive når det gjelder å nekte tilhengerne av bahai-religionen rettigheter på lik linje med andre egyptere. Brødrene var heller ikke snare om å kreve kulturminister Hosni Faruqs avgang etter at han uttalte seg negativt om bruken av det islamske hodesløret.

Men brorskapets politikk oppstår ikke i et vakuum: deres valgmuligheter er i stor grad determinert av det egyptiske regimet. Dette regimet, med president Hosni Mubarak i spissen, oppmuntrer og belønner det Muslimske brorskap når brødrene forsøker å sensurere den offentlige debatten i forhold til islam og islamske verdier. Dette gjøres ved at de mest konservative og illiberale fraksjonene innenfor bevegelsen tillates stor plass i det offentlige rom, hvorfra de øver en relativt stor innflytelse over statlig politikk. De stemmene som fordrer til moderasjon og toleranse, eller stiller krav om demokratiske reformer, blir ignorert eller undertrykket. En av årsakene til dette er at Mubarak har satt seg i en posisjon der han er ute av stand til avvise religiøs kritikk, ettersom han fremstiller seg selv som religionens beskytter, og Egypt som en islamsk nasjon og lederstjerne. Dermed er Mubarak nødt til å etterkomme mange av brødrenes krav når det gjelder beskyttelse av islamske verdier. Regimets mangel på demokratisk kredibilitet, samt manglende økonomisk utvikling, gjør at islam har blitt ett av de viktigste verktøy for å beholde noen grad av legitimitet hos den religiøst orienterte delen av befolkningen. Dermed er også forholdet til islamistene preget av en stram balansegang mellom manipulasjon og undertrykkelse.

Det finnes en “rød linje” Muslimbrødrene ikke må krysse. Denne linjen dreier seg om å ikke utfordre regimet for direkte. Det vil si at for mye fokus på demokratiske reformer fra brødrenes side, blir oppfattet som en direkte utfordring mot Mubarak. Krav om demokratiske reformer er ikke bare resultatløst, men også svært risikabelt. Ofte ender disse kampene i en ny arrestasjonsrunde for medlemmene av den vanligvis tolererte organisasjonen. I den kulturelle sfære har Muslimbrødrene og andre konservative muslimer derimot stor innflytelse. Det er vanlig at det Muslimske brorskap og den statskontrollerte islamske institusjonen al Azhar står sammen i rollen som religionen og moralens voktere. Deres krav om økt statlig og rettslig beskyttelse av islam blir som regel etterkommet; rettsalene er et eksempel på en arena hvor staten og det Muslimske brorskaps interesser faller sammen. I følge enkelte har denne makten kommet så langt at det er snakk om en atmosfære av “intellektuell terrorisme”, hvor intellektuelle og kunstnere blir stilt for retten, boikottet eller bannlyst dersom de stiller spørsmål ved islamsk praksis, eller går utover det som regnes for de moralske grensene. Dette er altså en arena hvor brorskapet har mulighet til å øve forholdsvis stor innflytelse over egyptisk politikk, og det er også et område som er mindre “farlig” å befatte seg med enn demokratiske reformer. På denne måten blir islamistene oppmuntret til å fokusere på sensur av forfattere og bannlysning av bøker fremfor bekjempelsen av diktaturet. Dette styrker de konservative elementene innenfor bevegelsen; det er deres stemmer som blir hørt og etterfulgt.

Et annet viktig moment her, er at Mubarak også tjener enormt på at Muslimbrødrene fremstår som religiøse fanatikere. Den sekulære middelklassens frykt for et religiøst regime, er et faktum som holder ikke-demokratiske regimer ved makten over hele Midtøsten. På tross av at denne middelklassen ønsker en slutt på autokratiet, er tanken på alternativet—et teokrati `ala Iran—enda verre. Mubarak og hans kolleger i landene rundt fremstiller seg selv som det eneste som står mellom middelklassen og et religiøst fanatisk regime. Dette får sekulære “demokrater” til å velge diktaturet, gang på gang.

Beklageligvis er vesten en del av dette problemet. Diktatoren kan bare trekke frem den overhengende faren for et islamistisk “take-over” for å stilne krav om demokratiske reformer fra vestlig hold. På samme måte som middelklassen, frykter også vesten et fiendtlig innstilt teokrati, og også de velger det undertrykkende, men dog vestlig-innstilte, regimet. Tankegangen fra den kalde krigens dager om at “he may be a son of a bitch, but he’s our son of a bitch” lever fremdeles i beste velgående når det gjelder vestens støtte til autokrater i midtøsten.

Styrkelsen og oppmuntringen av de illiberale trekkene hos islamistene bidrar også til at den demokratiske opposisjonen er ute av stand til å forene seg mot en felles fiende. Polariseringen mellom den sekulære siden og den islamistiske er på grensen til en “ideologisk borgerkrig”. Dette passer selvsagt Mubarak utmerket, og er nok også årsaken til at det nye partiet “al Wasat” blir nektet partiløyve. Al Wasat betyr “sentrum” eller “midten”, og består av unge tidligere medlemmer av det Muslimske brorskap og representanter for egyptiske kristne (koptere). Mange observatører både inn -og utenlands håpet at dette partiet skulle lykkes i å forene den egyptiske opposisjonen med sin religiøst inkluderende og demokratiske plattform. Desverre har Mubarak, gjennom lovgivning, trusler og arrestasjoner, lykkes i å forhindre al Wasat fra å etablere seg som en sterk grasrot-bevegelse.

Al Wasat stod i fare for å representere et mer liberalt og åpent islam, et islam som kunne vist seg å være akseptabelt for selv den sekulære middelklassen. Dette kunne i så fall vist seg å være ett skritt videre i demokratiseringen av Egypt. Samtidig ville det også kunne bety et skritt videre i utviklingen av islam. Ettersom midtøsten i stor grad er definert av islam, også politisk sett, ville det alternativet al Wasat representerte brakt oss nærmere en demokratisering av hele regionen. Hosni Mubarak er derimot ikke opptatt av å styrke liberaliseringen av islam, hverken innen det Muslimske brorskap eller hos andre aktører. Ved å oppmuntre islamistenes illiberale trekk, får han dem til å fremstå som uakseptable for både sekulære i Egypt og for vestlige regjeringer. Vil vesten bidra til en forandring i midtøsten, bør en snarest mulig opprette offisiell kontakt med det Muslimske brorskap og al Wasat, samt deres kolleger i andre land. Slik kan de allerede eksisterende liberale trekk og fraksjoner blant disse gruppene styrkes. Samtidig kan det bidra til å gjøre dem mer vennlig innstilt overfor vesten. Dermed vil ikke et eventuelt maktskifte fremstå som en automatisk trussel mot vestlige interesser.