Ingen fred uten Hamas

De uavbrutte rakettangrepene mot israelske grensebyer har fått Israel til å snakke om å reokkupere Gaza. Israel har tidligere prøvd isolasjon og boikott mot Hamas, bare for å oppleve at angrepene har økt i omfang. Selv israelere tar nå til orde for at man må snakke med Hamas.

Karen AbuZayd, lederen av Fns organisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA), peker på at fredsprosessen har liten sjanse til å lykkes dersom det islamistiske Hamas holdes utenfor. Dette er et ekko av hva Fns spesialrapportør for menneskerettigheter i de palestinske områdene, John Dugard, tidligere har uttalt om den såkalte kvartettens politikk overfor Hamas. I følge Dugard bør FN forlate kvartetten, ettersom organisasjonens uforbeholdne støtte til Fatah på bekostning av Hamas skaper en situasjon hvor FN operer som et verktøy for amerikansk politikk. Vesten har egenhendig utpekt Abbas-regjeringen som talsmann for palestinerne, på tross av at Fatah slett ikke vant valget.
Kvartetten, bestående av EU, Russland, USA og FN, stilte tre ufravikelige krav som måtte oppfylles før den nyvalgte Hamasregjeringen kunne godkjennes. Hamas måtte annerkjenne alle avtaler tidligere makthaver Fatah hadde inngått, avslutte alle militære aktiviteter og, fremfor alt, annerkjenne Israels rett til ekstistens. Straffen for ikke å oppfylle disse kravene har vært politisk boikott og økonomiske sanksjoner. Resultatet av disse sanksjonene har blant annet vært at politi og andre statsansatte ikke har fått lønn på måneder, store problemer i helsesektoren, strømmangel og generelt kaos i de palestinske selvstyre-områdene.

Å stille slike krav kan i prinsippet være etisk akseptabelt. I realiteten har imidlertid mangelen på fleksibilitet og vilje til dialog fra kvartettens side overfor Hamas, vist seg å få fatale konsekvenser. Oppfyllelse av kravene ble stilt som betingelse for at dialog mellom Hamas, Israel og det internasjonale samfunn skulle kunne finne sted, og før Hamas hadde rukket å innta regjeringskontorene. Israel fikk i realiteten ingen tilsvarende krav. På hvilken måte virker en slik internasjonal reaksjon på en organisasjon som Hamas?

I perioden før det palestinske valget diskuterte Hamas og det fryktede terror-nettverket al Qaeda gyldigheten av det palestinske valget. Al Qaeda kritiserte Hamas for å delta i demokratiske valg, for på den måten ”å spille vestens spill”. Al Qaeda anerkjenner ikke det de kaller kunstige landegrenser, demokrati er ikke-islamsk og dermed kjettersk, og muslimer som befatter seg med demokrati vil tape i vestens spill.

Med iverksettelsen av Hamasboikotten har al Qaeda på mange måter fått rett. Slik denne grupperingen ser det, har vesten nå med all mulig tydelighet vist hvor grunn den påståtte respekten for demokrati virkelig er. Det virkelig tragiske er at radikale strømninger innen Hamas og blant palestinere generelt har blitt styrket. Sjansen for at disse gruppene nå skal legge ned våpnene eller anerkjenne Israel er minimal.

Dette er stikk i strid med vestens interesser. Hvis vi ønsker å styrke en mer moderat og demokratisk retning innen islam og å svekke den ideologiske støtten aktører som al Qaeda har blant muslimer, må dialog og forhandling til. Dette innebærer også dialog med grupper som enkelte vil betegne som terrorister, men som tross alt tar positive skritt i retning av mer akseptable handlingsformer. Moderate fraksjoner innen en bestemt gruppe styrkes ved å vise at demokratiske prosesser eller fredelige forhandlinger faktisk gir resultater.

Hamas har tidligere vist gradvise tegn til moderasjon, på samme måte som PLO gjorde det i sin tid. Mange har innsett at å gjenerobre hele Palestina er en umulighet. Dette gjenspeiles i Hamas’ krav om en gjeninnføring av grensene fra 1967 mellom de to landene. I prinsippet anerkjenner de med dette Israels eksistens. Som en av Hamas’ politikere har uttalt: ”problemet er ikke Israels eksistens, men at Palestina ikke eksisterer”. Ved en mindre konfronterende linje fra kvartettens side er det ikke urimelig å tro at Hamas gjennom forhandlinger eksplisitt ville anerkjent Israel, vel og merke med grensene fra 1967.

Nå, i et politisk klima preget av borgerkrig og nød, er det de radikale trekkene ved Hamas som styrkes. I tillegg ser vi at enda mer ekstreme grupper i Palestina får stadig flere rekrutter. Politisk isolasjon og humanitær krise fører til mer militante holdninger. Hamas opplever press og isolasjon fra både vesten og Fatah. Forventer man at en ideologisk basert organisasjon som nektes økonomisk støtte og anerkjennelse, og som er truet både internt og eksternt skal legge ned våpnene og innfri alle krav?

Et slikt scenario ville i så fall trolig ha medført tap av all religiøs og ideologisk autoritet. Hamas har ved valget vunnet frem ved å fremstå som ukorrupte, som hellige krigere. De ser på seg selv som som noe av det som hindrer Israel i å sluke det som er igjen av Palestina. Det ville vært politisk umulig å oppfylle de tre kravene under slike forhold uten at Israel oppfylte tilsvarende krav.

Dette har kvartetten visst om på forhånd. I en situasjon der de faktiske konsekvensene ble tatt med i beregningen, ikke bare prinsippene, ville en forsøkt forhandlinger som unnlot å la Hamas tape ansikt. En slik strategi ville sannsynligvis også ha vært i Israels interesse, ettersom et Hamas med ressurser og med autoriteten i behold i større grad ville vært i stand til å få kontroll over de gruppene som nå uavbrutt sender Qassim-raketter mot Israel. Hamas har tidligere vist at de er i stand til å overholde en våpenhvile. Selv under den nåværende krisen har organisasjonen vist tegn til pragmatisme. Løslatelsen av den kidnappede journalisten Alan Johnston er ett eksempel på dette.


Boikotten og den ureserverte støtten til Fatahs kriseregjering vitner om et ønske om å slippe å måtte forholde seg til Hamas. Men skal noe oppnås i denne konflikten kan man ikke unnlate å forholde seg til en av de viktigste partene. Hamas vant valget og representerer det palestinske folk på en måte president Mahmoud Abbas og statsminister Salam Fayyad ikke gjør. Abbas og Fayyad regnes blant mange tvert om for å være amerikanske eller israelske nikkedukker som verken representerer palestinere flest eller har deres tillit. Hvordan skal disse da kunne forhandle på folkets vegne? Hvordan skal Abbas Fayyad få kontroll over radikale utbryter-grupper som betrakter Fatah som Israels løpegutter?

I tillegg har støtten til Fatah blåst liv i den latente maktkampen mellom de to partiene. Under dekke av koalisjonsregjeringen styrket begge sider sine militære apparater, i påvente av en voldelig konflikt. Fatah og Hamas fikk signaler fra vesten om at resultatet av det demokratiske valget ikke trengte å innebære maktskifte. Dermed har vesten nok en gang støttet det som er ett av midtøstens største problemer: de ikke-demokratiske strømningene. De kommer til uttrykk gjennom viljen til å løse politiske konflikter ved hjelp av militære virkemidler.

I dag fremstår det derfor som nærmest en umulighet å skape fred uten Hamas. Vesten bør nærme seg denne gruppen med en pragmatisk og løsningsorientert holdning. Det betyr at en må være villig til å forhandle med Hamas uten å stille krav som i utgangspunktet ikke kan oppfylles fra palestinsk side. Den beste fremgansmåten vil være å tilby Hamas gradvise løsninger som tillater gruppen å innfri krav uten samtidig å tape ansikt. Rimelig nok innebærer dette at også Israel må forplikte seg til å innfri krav fra Hamas, som gjennom demokratiske valg har vunnet retten til å representere det palestinske folk.