Generation kill and House of Saddam

Generation Kill is the new HBO-series based on Rolling Stone's reporter Evan Wright's articles and book. Wright was embedded with the Marines of First Recon Battalion, following the initial phase of the Iraqi invasion as the First Recon made its way from Kuwait, through Basra, and finally into Baghdad.

I'm usually not a big fan of contemporary war movies and series. Seen the movie "Jar Head" from the first Gulf war? The movie is a collection of pieced-together music videos, where almost every scene is accompanied by some soundtrack picked out to make the marines "look cool", or war look "meaningless" or "brutal" in the eyes of the viewer.

This is not true of Generation Kill. Throughout six of seven episodes, the only music heard are the tunes sung by the soldiers themselves while driving their Humvees, plus some Arabic pop music played in the streets by locals. The final episode features an original Johnny Cash track. This small but significant fact sets the standard for the whole series, as it is the dialogue and characters that carry the weight here. The whole thing feels authentic and nuanced.

But be warned; Generation Kill will anger and vex you in the extreme. Is it possible to make more mistakes when invading a country? There are good Marines and bad Marines. There are even Marines who are brilliant (like Sgt. Brad Colbert). Unluckily, it's the bad, even psychopathic and incompetent, who are in charge of this war.

This is proven by the almost surreal mismanagement of Saddam city, the Shiite district who now goes by the name of Sadr city (named after the dead Shiite leader Muhammad Sadiq al Sadr). Having finally reached Baghdad, First Recon is put in charge of securing and patrolling Saddam city. This part of town is plagued with looting, nighttime robberies and vigilante executions. In addition, the supply of clean water and electricity is below insufficient. The Marines of First Recon, some of whom genuinely want to help the inhabitants of Saddam city, are constantly relocated from neighborhood to neighborhood. They are not allowed to return to the neighborhood they visited and made promises to the day before.They are not allowed to do night patrols to stop the nighttime attacks on Iraqi citizens. They cannot perform the simple task of handing out clean water to the Iraqis. Bear in mind that the battalion has carried out the whole invasion with only one interpreter, a highly unprofessional one at that. Further more, at least according to Wright's book, knowledge generated from speaking to locals and operating "on the ground" is not allowed to move upwards in the chain of command; the commanding officers show a persistent disregard for insight offered by lower officers or other personnel. And we all know how Saddam city turned out.

In short, the seven episodes make up a seven-hour long cabaret of unbelievable, inconceivable stupidity. Nonetheless, the series offers the satisfaction of seeing offending Marines "named and shamed". I personally hope Captains Dave McGraw and Craig Schewtje are watching.

HBO and BBC’s joint venture, the four-episode long "House of Saddam", is a bit more disappointing. We follow Saddam from 1979, when he became president of Iraq, and until he is hanged in 2006. Despite being entertaining, the show is superficial and not least biased with regard to which events are included and excluded. The episode about the 1991 Gulf war elegantly skips the aftermath: how the Shia in the south and the Kurds in the north, after repeated Western encouragement in various forms, rebelled against Saddam, expecting Western support. None came, and Saddam’s retaliation was swift and brutal. To fail to mention this deceit in a series about Saddam is downright disrespectful toward the people that actually tried to get rid of him a decade before the US decided it was time. Also, the show is superficial because of its extremely narrow focus. Make it ten episodes instead of four, and include what went on in Iraq besides Uday and Qusay’s crime ventures or Saddam’s love life, and maybe the series could have been more watch-worthy. While I’m not sure that this show was created merely for propagandist purposes, I can’t really think why it was created. Although mildly entertaining, it’s not that entertaining. So, be advised: go for Generation Kill this season.

Nablus 2008

The old part of Nablus is exceedingly appealing to any Westerner searching for the "unspoiled" and "authentic" Middle East. Circled by mountains, its narrow, winding streets and buildings from the Ottoman era make Nablus into one of the more picturesque Middle Eastern cities (of which many are surprisingly ugly). There are no tourists here to take pictures or buy souvenirs. To some, this might be one of Nablus' great attractions. It may be a tragedy for some locals. Since the Second Intifada, Nablus has experienced long periods of curfews, army crackdowns and endless lines to get out of the city's checkpoint. Throughout the city one can observe the inhabitants' response: the walls and gates of Nablus are filled with posters honoring various martyrs/suicide bombers. Caught in a seemingly endless circle of action-reaction between Israelis and Palestinians, the result is a town where a decent livelihood is difficult to sustain.

The Lonely Planet guide recommends the Selim Affendi restaurant. Hungry and hopeful, we set out in search of this Selim Affendi. As it turns out, the restaurant was built, but never opened. The owner shows us the exotic interior of low tables and pillows, Moroccan style, which was never to see any customers. What happened? The Intifada happened, with the subsequent Israeli reaction. And Nablus has seen a lot of action in this regard. Few dare to risk any business ventures, for fear of new curfews and further isolation of the town. Because the obstacles put in place by Israel are hard to get around, export of olive oil is near impossible. When driving into Nablus, one passes miles and miles of olive orchards. Inside Nablus, the oil from these orchards is sold in old cola bottles from small stands in the local bazaar.


The situation in Nablus is endemic in the entire West Bank (except maybe Ramallah). Despite the downsides associated with excessive tourism (Egypt being the case in point), there is no doubt that the Palestinian economy would benefit from even a moderate trickle of tourists. The political situation scares away everyone but the most devoted traveler, and even these are hard to come by in places such as Nablus, Jenin or Jericho. Palestine has a lot to offer a tourist. It has the natural beauty, the historical sites, the food and the culture to satisfy everyone from backpackers and middle class couples to the biblical tour groups, all of whom are even now flocking to Israel and Jordan. As such, I would encourage everyone to travel to Palestine. See for yourself what’s going on. And make sure to spend some money while you’re there.

Islamister blir manipulert

Ettersom stadig flere islamistiske partier slutter seg til demokratiske prinsipper, har en oppnådd en gradvis erkjennelse av at disse partiene kan være Midtøstens største håp når det gjelder å fri seg fra udemokratiske styresett. Samtidig vet vi lite om hvordan demokratiet under islamistisk styre ville fortont seg. Et svært viktig aspekt i denne debatten har blitt lite berørt. Dette aspektet dreier seg om hvordan islamistene selv blir manipulert av regjeringene i sine land til å fremme verdikonservativ politikk. Denne politikken bidrar i sin ytterste konsekvens til et klima som er lite egnet til demokratisk utvikling, hverken av staten eller islam.

La oss bruke det Muslimske Brorskap i Egypt som eksempel. Denne gruppen er den eldste, største og viktigste blant de islamistiske organisasjonene. Partier som Hamas og det jordanske Islamic Action Front er direkte avgreninger herfra, og brødrenes fatwaer og politiske uttalelser har innflytelse langt utover Egypts grenser. Samtidig er Muslimbrødrene utrettelige forkjempere for et mer demokratisk Egypt. Desverre er det faktorer som tyder på at enkelte demokratiske prinsipper, som for eksempel religionsfrihet eller ytringsfrihet, er mangelfullt integrert i brorskapets politiske agenda. Det Muslimske brorskap er blant annet svært aktive når det gjelder å nekte tilhengerne av bahai-religionen rettigheter på lik linje med andre egyptere. Brødrene var heller ikke snare om å kreve kulturminister Hosni Faruqs avgang etter at han uttalte seg negativt om bruken av det islamske hodesløret.

Men brorskapets politikk oppstår ikke i et vakuum: deres valgmuligheter er i stor grad determinert av det egyptiske regimet. Dette regimet, med president Hosni Mubarak i spissen, oppmuntrer og belønner det Muslimske brorskap når brødrene forsøker å sensurere den offentlige debatten i forhold til islam og islamske verdier. Dette gjøres ved at de mest konservative og illiberale fraksjonene innenfor bevegelsen tillates stor plass i det offentlige rom, hvorfra de øver en relativt stor innflytelse over statlig politikk. De stemmene som fordrer til moderasjon og toleranse, eller stiller krav om demokratiske reformer, blir ignorert eller undertrykket. En av årsakene til dette er at Mubarak har satt seg i en posisjon der han er ute av stand til avvise religiøs kritikk, ettersom han fremstiller seg selv som religionens beskytter, og Egypt som en islamsk nasjon og lederstjerne. Dermed er Mubarak nødt til å etterkomme mange av brødrenes krav når det gjelder beskyttelse av islamske verdier. Regimets mangel på demokratisk kredibilitet, samt manglende økonomisk utvikling, gjør at islam har blitt ett av de viktigste verktøy for å beholde noen grad av legitimitet hos den religiøst orienterte delen av befolkningen. Dermed er også forholdet til islamistene preget av en stram balansegang mellom manipulasjon og undertrykkelse.

Det finnes en “rød linje” Muslimbrødrene ikke må krysse. Denne linjen dreier seg om å ikke utfordre regimet for direkte. Det vil si at for mye fokus på demokratiske reformer fra brødrenes side, blir oppfattet som en direkte utfordring mot Mubarak. Krav om demokratiske reformer er ikke bare resultatløst, men også svært risikabelt. Ofte ender disse kampene i en ny arrestasjonsrunde for medlemmene av den vanligvis tolererte organisasjonen. I den kulturelle sfære har Muslimbrødrene og andre konservative muslimer derimot stor innflytelse. Det er vanlig at det Muslimske brorskap og den statskontrollerte islamske institusjonen al Azhar står sammen i rollen som religionen og moralens voktere. Deres krav om økt statlig og rettslig beskyttelse av islam blir som regel etterkommet; rettsalene er et eksempel på en arena hvor staten og det Muslimske brorskaps interesser faller sammen. I følge enkelte har denne makten kommet så langt at det er snakk om en atmosfære av “intellektuell terrorisme”, hvor intellektuelle og kunstnere blir stilt for retten, boikottet eller bannlyst dersom de stiller spørsmål ved islamsk praksis, eller går utover det som regnes for de moralske grensene. Dette er altså en arena hvor brorskapet har mulighet til å øve forholdsvis stor innflytelse over egyptisk politikk, og det er også et område som er mindre “farlig” å befatte seg med enn demokratiske reformer. På denne måten blir islamistene oppmuntret til å fokusere på sensur av forfattere og bannlysning av bøker fremfor bekjempelsen av diktaturet. Dette styrker de konservative elementene innenfor bevegelsen; det er deres stemmer som blir hørt og etterfulgt.

Et annet viktig moment her, er at Mubarak også tjener enormt på at Muslimbrødrene fremstår som religiøse fanatikere. Den sekulære middelklassens frykt for et religiøst regime, er et faktum som holder ikke-demokratiske regimer ved makten over hele Midtøsten. På tross av at denne middelklassen ønsker en slutt på autokratiet, er tanken på alternativet—et teokrati `ala Iran—enda verre. Mubarak og hans kolleger i landene rundt fremstiller seg selv som det eneste som står mellom middelklassen og et religiøst fanatisk regime. Dette får sekulære “demokrater” til å velge diktaturet, gang på gang.

Beklageligvis er vesten en del av dette problemet. Diktatoren kan bare trekke frem den overhengende faren for et islamistisk “take-over” for å stilne krav om demokratiske reformer fra vestlig hold. På samme måte som middelklassen, frykter også vesten et fiendtlig innstilt teokrati, og også de velger det undertrykkende, men dog vestlig-innstilte, regimet. Tankegangen fra den kalde krigens dager om at “he may be a son of a bitch, but he’s our son of a bitch” lever fremdeles i beste velgående når det gjelder vestens støtte til autokrater i midtøsten.

Styrkelsen og oppmuntringen av de illiberale trekkene hos islamistene bidrar også til at den demokratiske opposisjonen er ute av stand til å forene seg mot en felles fiende. Polariseringen mellom den sekulære siden og den islamistiske er på grensen til en “ideologisk borgerkrig”. Dette passer selvsagt Mubarak utmerket, og er nok også årsaken til at det nye partiet “al Wasat” blir nektet partiløyve. Al Wasat betyr “sentrum” eller “midten”, og består av unge tidligere medlemmer av det Muslimske brorskap og representanter for egyptiske kristne (koptere). Mange observatører både inn -og utenlands håpet at dette partiet skulle lykkes i å forene den egyptiske opposisjonen med sin religiøst inkluderende og demokratiske plattform. Desverre har Mubarak, gjennom lovgivning, trusler og arrestasjoner, lykkes i å forhindre al Wasat fra å etablere seg som en sterk grasrot-bevegelse.

Al Wasat stod i fare for å representere et mer liberalt og åpent islam, et islam som kunne vist seg å være akseptabelt for selv den sekulære middelklassen. Dette kunne i så fall vist seg å være ett skritt videre i demokratiseringen av Egypt. Samtidig ville det også kunne bety et skritt videre i utviklingen av islam. Ettersom midtøsten i stor grad er definert av islam, også politisk sett, ville det alternativet al Wasat representerte brakt oss nærmere en demokratisering av hele regionen. Hosni Mubarak er derimot ikke opptatt av å styrke liberaliseringen av islam, hverken innen det Muslimske brorskap eller hos andre aktører. Ved å oppmuntre islamistenes illiberale trekk, får han dem til å fremstå som uakseptable for både sekulære i Egypt og for vestlige regjeringer. Vil vesten bidra til en forandring i midtøsten, bør en snarest mulig opprette offisiell kontakt med det Muslimske brorskap og al Wasat, samt deres kolleger i andre land. Slik kan de allerede eksisterende liberale trekk og fraksjoner blant disse gruppene styrkes. Samtidig kan det bidra til å gjøre dem mer vennlig innstilt overfor vesten. Dermed vil ikke et eventuelt maktskifte fremstå som en automatisk trussel mot vestlige interesser.

Ingen fred uten Hamas

De uavbrutte rakettangrepene mot israelske grensebyer har fått Israel til å snakke om å reokkupere Gaza. Israel har tidligere prøvd isolasjon og boikott mot Hamas, bare for å oppleve at angrepene har økt i omfang. Selv israelere tar nå til orde for at man må snakke med Hamas.

Karen AbuZayd, lederen av Fns organisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA), peker på at fredsprosessen har liten sjanse til å lykkes dersom det islamistiske Hamas holdes utenfor. Dette er et ekko av hva Fns spesialrapportør for menneskerettigheter i de palestinske områdene, John Dugard, tidligere har uttalt om den såkalte kvartettens politikk overfor Hamas. I følge Dugard bør FN forlate kvartetten, ettersom organisasjonens uforbeholdne støtte til Fatah på bekostning av Hamas skaper en situasjon hvor FN operer som et verktøy for amerikansk politikk. Vesten har egenhendig utpekt Abbas-regjeringen som talsmann for palestinerne, på tross av at Fatah slett ikke vant valget.
Kvartetten, bestående av EU, Russland, USA og FN, stilte tre ufravikelige krav som måtte oppfylles før den nyvalgte Hamasregjeringen kunne godkjennes. Hamas måtte annerkjenne alle avtaler tidligere makthaver Fatah hadde inngått, avslutte alle militære aktiviteter og, fremfor alt, annerkjenne Israels rett til ekstistens. Straffen for ikke å oppfylle disse kravene har vært politisk boikott og økonomiske sanksjoner. Resultatet av disse sanksjonene har blant annet vært at politi og andre statsansatte ikke har fått lønn på måneder, store problemer i helsesektoren, strømmangel og generelt kaos i de palestinske selvstyre-områdene.

Å stille slike krav kan i prinsippet være etisk akseptabelt. I realiteten har imidlertid mangelen på fleksibilitet og vilje til dialog fra kvartettens side overfor Hamas, vist seg å få fatale konsekvenser. Oppfyllelse av kravene ble stilt som betingelse for at dialog mellom Hamas, Israel og det internasjonale samfunn skulle kunne finne sted, og før Hamas hadde rukket å innta regjeringskontorene. Israel fikk i realiteten ingen tilsvarende krav. På hvilken måte virker en slik internasjonal reaksjon på en organisasjon som Hamas?

I perioden før det palestinske valget diskuterte Hamas og det fryktede terror-nettverket al Qaeda gyldigheten av det palestinske valget. Al Qaeda kritiserte Hamas for å delta i demokratiske valg, for på den måten ”å spille vestens spill”. Al Qaeda anerkjenner ikke det de kaller kunstige landegrenser, demokrati er ikke-islamsk og dermed kjettersk, og muslimer som befatter seg med demokrati vil tape i vestens spill.

Med iverksettelsen av Hamasboikotten har al Qaeda på mange måter fått rett. Slik denne grupperingen ser det, har vesten nå med all mulig tydelighet vist hvor grunn den påståtte respekten for demokrati virkelig er. Det virkelig tragiske er at radikale strømninger innen Hamas og blant palestinere generelt har blitt styrket. Sjansen for at disse gruppene nå skal legge ned våpnene eller anerkjenne Israel er minimal.

Dette er stikk i strid med vestens interesser. Hvis vi ønsker å styrke en mer moderat og demokratisk retning innen islam og å svekke den ideologiske støtten aktører som al Qaeda har blant muslimer, må dialog og forhandling til. Dette innebærer også dialog med grupper som enkelte vil betegne som terrorister, men som tross alt tar positive skritt i retning av mer akseptable handlingsformer. Moderate fraksjoner innen en bestemt gruppe styrkes ved å vise at demokratiske prosesser eller fredelige forhandlinger faktisk gir resultater.

Hamas har tidligere vist gradvise tegn til moderasjon, på samme måte som PLO gjorde det i sin tid. Mange har innsett at å gjenerobre hele Palestina er en umulighet. Dette gjenspeiles i Hamas’ krav om en gjeninnføring av grensene fra 1967 mellom de to landene. I prinsippet anerkjenner de med dette Israels eksistens. Som en av Hamas’ politikere har uttalt: ”problemet er ikke Israels eksistens, men at Palestina ikke eksisterer”. Ved en mindre konfronterende linje fra kvartettens side er det ikke urimelig å tro at Hamas gjennom forhandlinger eksplisitt ville anerkjent Israel, vel og merke med grensene fra 1967.

Nå, i et politisk klima preget av borgerkrig og nød, er det de radikale trekkene ved Hamas som styrkes. I tillegg ser vi at enda mer ekstreme grupper i Palestina får stadig flere rekrutter. Politisk isolasjon og humanitær krise fører til mer militante holdninger. Hamas opplever press og isolasjon fra både vesten og Fatah. Forventer man at en ideologisk basert organisasjon som nektes økonomisk støtte og anerkjennelse, og som er truet både internt og eksternt skal legge ned våpnene og innfri alle krav?

Et slikt scenario ville i så fall trolig ha medført tap av all religiøs og ideologisk autoritet. Hamas har ved valget vunnet frem ved å fremstå som ukorrupte, som hellige krigere. De ser på seg selv som som noe av det som hindrer Israel i å sluke det som er igjen av Palestina. Det ville vært politisk umulig å oppfylle de tre kravene under slike forhold uten at Israel oppfylte tilsvarende krav.

Dette har kvartetten visst om på forhånd. I en situasjon der de faktiske konsekvensene ble tatt med i beregningen, ikke bare prinsippene, ville en forsøkt forhandlinger som unnlot å la Hamas tape ansikt. En slik strategi ville sannsynligvis også ha vært i Israels interesse, ettersom et Hamas med ressurser og med autoriteten i behold i større grad ville vært i stand til å få kontroll over de gruppene som nå uavbrutt sender Qassim-raketter mot Israel. Hamas har tidligere vist at de er i stand til å overholde en våpenhvile. Selv under den nåværende krisen har organisasjonen vist tegn til pragmatisme. Løslatelsen av den kidnappede journalisten Alan Johnston er ett eksempel på dette.


Boikotten og den ureserverte støtten til Fatahs kriseregjering vitner om et ønske om å slippe å måtte forholde seg til Hamas. Men skal noe oppnås i denne konflikten kan man ikke unnlate å forholde seg til en av de viktigste partene. Hamas vant valget og representerer det palestinske folk på en måte president Mahmoud Abbas og statsminister Salam Fayyad ikke gjør. Abbas og Fayyad regnes blant mange tvert om for å være amerikanske eller israelske nikkedukker som verken representerer palestinere flest eller har deres tillit. Hvordan skal disse da kunne forhandle på folkets vegne? Hvordan skal Abbas Fayyad få kontroll over radikale utbryter-grupper som betrakter Fatah som Israels løpegutter?

I tillegg har støtten til Fatah blåst liv i den latente maktkampen mellom de to partiene. Under dekke av koalisjonsregjeringen styrket begge sider sine militære apparater, i påvente av en voldelig konflikt. Fatah og Hamas fikk signaler fra vesten om at resultatet av det demokratiske valget ikke trengte å innebære maktskifte. Dermed har vesten nok en gang støttet det som er ett av midtøstens største problemer: de ikke-demokratiske strømningene. De kommer til uttrykk gjennom viljen til å løse politiske konflikter ved hjelp av militære virkemidler.

I dag fremstår det derfor som nærmest en umulighet å skape fred uten Hamas. Vesten bør nærme seg denne gruppen med en pragmatisk og løsningsorientert holdning. Det betyr at en må være villig til å forhandle med Hamas uten å stille krav som i utgangspunktet ikke kan oppfylles fra palestinsk side. Den beste fremgansmåten vil være å tilby Hamas gradvise løsninger som tillater gruppen å innfri krav uten samtidig å tape ansikt. Rimelig nok innebærer dette at også Israel må forplikte seg til å innfri krav fra Hamas, som gjennom demokratiske valg har vunnet retten til å representere det palestinske folk.

Reisebrev fra Iran 2006

”Please observe the Islamic dress code” står det på et skilt på flyplassen utenfor Tehran. Jeg har forberedt meg godt; i reisebagen har jeg en lang bluse og et sjal som skal fungere som skaut. Flere andre lange bluser ligger i kofferten. Resultatet av denne planleggingen er at jeg føler meg som en sjuske, en umoderne kjærring, en dass. Jentene i Tehran er på ingen måte slik jeg forventet. På grunn av lovene som regulerer kvinners påkledning, er det visse retningslinjer de må følge; lår, rumpe og armer må dekkes, og selvsagt håret. Disse reglene er tøyet til det ugjenkjennelige hos mange av de unge kvinnene jeg ser. Istedenfor den heldekkende chadoren bærer de noe som kalles mantou, et klesplagg som i noen tilfeller ligner på våre tunikaer, i andre tilfeller ligner de blazere eller jakker. Fellesnevneren er at de er innsvingte og trange, og ofte blir båret over piratbukser med tilhørende sandaler og neglelakk på tærne. Sløret sitter gjerne langt bak på hodet, og lange, svarte hårmanker flommer oppsetsig ut fra sløret sett bakfra. Jentene ser feminine og moderne ut, i motsetning til meg. Jeg ligner, til forveksling, på en potetsekk. Noe av det første jeg gjør neste dag er å gå til innkjøp av noen standsmessige og moderne mantoer.

Hvordan forstå Iran? Iran er et land med en ultra-konservativ president som erklærer til alle som vil høre at Israel bør slettes fra verdenskartet. Dette foregår samtidig med at Israel sitter nervøst med fingeren på avtrekkeren og håper på USAs tilatelse til å bombe Irans påståtte atomvåpenfabrikk. Men Iran er også et land med en høyt utdannet og ung befolkning, et land , som ifølge the Economist er det eneste i Midtøsten som graviterer bort fra radikal islamisme, og hvis moderne filmer er internasjonalt annerkjent som kunsteriske innovasjoner. Men denne uken er det martyrenes uke i Iran, som starter på årsdagen for krigen mellom Iran og Irak. Dokumentarfilmene som vises på iransk tv denne uken har neppe vunnet noen internasjonale filmpriser. Akkompagnert av rørende musikk vises blodige soldatstøvler og hjelmer, gjerne med martyrbånd rundt, mens en hvit due flakser i sakte film over det hele. I horisonten synes Ayatholla Khomeinis ansikt. På martyrenes kirkegård, Zaras Paradis, i Tehran er stemningen noe av det samme. Over et skurrende høytaleranlegg spilles noe jeg antar er religiøse hymner. Det spesielle ved denne kirkegården er at alle gravene er utstyrt med glassmontere hvor martyrens familie kan stille ut det de måtte ønske av rekvisitter. I nesten alle finnes det bilder av avdøde; unge gutter og menn. Personlige eiendeler som bønnekjeder, barnesko og hårlokker finnes også. Svært mange av monterene fremviser dessuten bilder av Khomeini, mannen som sendte dem til deres sikre død. Disse unge guttene og barna fungerte som menneskelige minesveipere og kanonføde. På tv intervjues mødrene, som takker for at nettopp deres sønn fikk muligheten til å bli martyr.

Jeg forventer å finne noe av den samme stemningen på Khomeinis gravsted. Men her er atmosfæren mindre trykkende, ja rett ut ganske avslappet. De fleste sitter rolig på gulvet og ber. Noen spiser, noen sover, og barn leker. Rundt Khomeinis kiste er det bygget et slags firkantet helligdom av glass og smijern. Her står kvinnene og ber. Jeg skjønner at dette er svært personlig for dem. Mange gråter eller messer lavt med igjenknepne øyne. Ber de på vegne av seg selv eller sin familie? Ber de om penger eller kur for sykdom, om å få barn, om å slippe flere barn? Eller er det rett og slett Imamens nærvær som frembringer inderligheten? Khomeini var selve bastionsfiguren for revolusjonen som startet i 1978. Denne har siden blitt kalt den islamske revolusjonen, men den startet som de fleste andre revolusjoner; som en kamp mot et undertrykkende regime. Desverre ble også det nye regimet, Khomeinis styre, vel så undertrykkende. Likevel, dette er ikke hele sannheten. Det er sant at Khomeini innførte kjønns-apartheid, at han forfulgte politiske motstandere og at han styrte etter sharia, islamsk lov. Men det er også sant at kvinners leseferdighet mer enn fordoblet seg under Khomeini, at religiøse familier begynte å sende døtrene sine på skolen, og at Imamen ønsket at frie valg på parlament og president skulle finne sted. Det er sant at han dedikerte den diktsamlingen han skrev i sine siste leveår til sin høyt elskede svigerdatter. Senere, ute på gaten, ser jeg en mann som strener gesjeftig bortover fortauet. Foran seg holder han en enorm iskrem som han beskytter mot andre fotgjengeres uforsiktighet. Det er tydelig at iskremen ikke er til ham selv, at han er en mann med et oppdrag. Oppdragets opphav er etter all sannsynlighet en iransk kvinne som har bestemt at hun har lyst på iskrem. Den iranske mann kjenner sin plikt; kvinnen må få sin iskrem. Tidligere har jeg observert en rekke kvinnelige sjåfører manøvrere i trafikken. De hytter med neven, tuter og skriker på lik linje med mennene. Trafikken i Tehran overgår forøvrig selv Kairo på sitt verste. Den amerikanske journalisten Robin Wright har oppsummert Tehrans trafikkregler slik:
1. For å svinge til høyre, legg deg i ytterste venstre fil
2. Sirener betyr at man skal kjøre om kapp med ambulansen eller brannbilen
3. Hvis du glemmer avkjørselen på en travel motorvei, rygg tilbake
4. Alle filer er forbikjørings-filer, både fram og tilbake
5. Rødt lys betyr kjør
6. Tre filer betyr egentlig fire filer, under rush-trafikk betyr det fem.
7. I tung trafikk, ta over filen til motkommende trafikk. Slik blir toveiskjørte veier enveis-kjørte, mens enveis-kjørte som regel er toveis-kjørte.


Lonely Planet har ett råd til fotgjengere som skal krysse veier: safety in numbers. Jeg følger en annen strategi, jeg blir trafikkblind. Jeg strener ut i veien og går i sikk-sakk mellom bilene. Det er bot for å kjøre på folk. Likevel; det er første gang i Midtøsten jeg opplever at en busstur som skal ta fire timer i realiteten tar kun fire timer. Faktisk tar den tre og en halv time. På den annen side; det er også første gang jeg opplever forbikjøring med buss i 120 km I timen.

Iranerne er et ekstremt stolt folkeslag. Deres isolasjon og paria-status i verdenssamfunnet er deres store sorg, noe som fører til en uforstilt glede når de møter vestlige turister som har kommet til akkurat deres land. Man trenger ikke være ensom som turist her hvis man ikke selv ønsker det. Invitasjoner blir gitt uten andre baktanker enn å gjøre turisters opphold så hyggelig som mulig. Man merker gjenklangen av historie, av gammel, gammel kultur. I byen Shiraz ligger restene av det persiske imperium, minnene om den flere tusen år gamle sivilisisasjonen, som på sett og vis fortsatt lever i en hver iraner. Den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuk skriver at alle som driver et imperium må lære seg nødvendigheten av kulturell og religiøs toleranse. Det er sant, og den persiske herskeren Cyrus var kanskje den første som tok denne sannheten til hjertet. I alle fall forlangte han ingen religiøs omvendelse eller kulturell uniformering av befolkningen i de land han erobret. Tvert om forsikret han de erobrede om deres rett til å velge selv, noe den iranske fredsprisvinneren Shirin Ebadi påpekte i sin tale under overrekkelsen. Darius den første og hans sønners Persepolis var en gang et enormt kompleks av fantasistiske byggverk. Desverre ble mye rasert da Alexander den store inntok Persia i år 331 f. Kr. I følge legenden er ødeleggelsene et resultat av et gedigent fyllekalas. Fyllekalas eller ei, det som står igjen kan fortsatt fremkalle frysninger på ryggen og klump i halsen. Man kan myse med øynene i sollyset og tenke seg hvordan det var her før. Man kan gå opp trappen som førte til tronen og se på de vakre inngraveringene som forestiller undersåtter fra alle imperiets hjørner. De går opp trappen sammen med deg.

Jeg besøker moskeen Fehayeen. I skyggen sitter to unge jenter i lav samtale med hverandre. Ved hjelp av Lonely Planets lille lommeparlør får jeg stotret frem et spørsmål om hva de snakker om. ”Om Guds storhet” svarer de. Min fantastisk hjelpsomme guide kommer bort, og dermed blir han mellomleddet i en storstilt plan. Det hele fører til at jeg, ikke-muslimen, skal bli med jentene i fredagsbønn. Bønneropene har allerede holdt det gående en stund. Gud setter pris på punktlighet, så nå haster det. Fnisende løper vi inn til kvinnenes vaskerom. Det er tydelig at jentene vil ha meg til å gjøre noe mer enn å vaske hendene, men lommeparløren ligger igjen utenfor. Jeg sliter for å skjønne hva de vil frem til. Den håpløse situasjonen får oss til å le. Flere og flere kvinner strømmer til, snart er vaskerommet fylt av kvinnelatter. Omsider går det opp for meg at det er sminken som er problemet. Man skal møte sin Allah uten tant og fjas. Uheldigvis er sminken min vannfast, jeg får mascaraen i store, svarte ringer rundt øynene. Man skal altså møte sin Allah som pandabjørn. Jentene skjønner at jeg er et håpløst tilfelle, leende leier de meg inn til selve bønnerommet. Etter noen korte forhandlinger får jeg overta en annen kvinnes shador, dette lakenet av et plagg som ingen kan mestre uten år med trening. Til allmenn forlystelse blir jeg stilt forrerst i rekken av kvinner, og jeg skjønner at bakgrunnsarbeidet mitt er mer enn mangelfullt. De faste ritualene, med bøying, kneling og ligging på gulvet, er vanskelig når man ikke kan følge personen foran seg. Jeg har problemer med både shadoren og mitt eget slør som jeg tråkker på hver gang jeg skal reise meg. Omsider er disse ritualene overstått. Jeg sitter i et hjørne og ser på de troende. Det er rørende og merkelig for en sekulær nordmann. Det er også rørende hvordan de uten å nøle slapp meg inn i sitt religiøse fellesskap for en stakket stund. Jeg tenker at både den ene og den andre hadde hatt noe å lære her.

Et iransk måltid foregår ofte på gulvet. Siden jeg har lest at man ikke skal vende forsålene mot noen, bestreber jeg meg på akkurat dette. Etter flere måltid på gulvet må jeg konkludere med at ingen ser ut til å bry seg om fotsålene vender mot, bort fra eller inn i dem. Iranerne bryr seg om det gode måltid, noe flere av dem også bærer preg av med hensyn til kroppsfasong. Hjemme hos iranere bys man som oftest på en av to nasjonalretter i ulike lokale varianter. Fessenjan er kylling stekt i en saus av blant annet granateple-juice og valnøtter. Det smaker nydelig, syrlig og mektig. Den andre retten, abgoushd eller dizi, er en slags gryterett med lam og alle slags grønnsaker. Overalt ellers får man kjøpt kebab. Og vi snakker ikke om norsk kebab her. Dette er nydelig kjøtt av lam, okse eller kjøttdeig grillet på spyd, servert enkelt med krydderet Zoma, yoghurt, lime, rå løk og et tynt brød man kan rulle rundt herligheten. Kjøttet smelter i munnen. Jeg spiser kebab hver dag, jeg er umettelig når det gjelder iransk kebab. Etterpå smaker det godt med en porsjon safran-iskrem eller baghlabah, en søt kake med pistasjnøtter. Er man bare litt sulten kan det friste med ferskpresset fruktjuice med alle tenkelige og utenkelige frukter. Over ett av disse overdådige måltidene sammen med nye iranske venner tar samtalen en alvorlig vending. Medisinstudenten Ali spør meg om hva nordmenn der hjemme egentlig tenker om Iran. Tenker om Iran? Etter litt gåing rundt grøten blir spørsmålet spesifisert: hva tenker nordmenn om Irans atom-politikk? Jeg prøver meg på et diplomatisk svar, men det går tydeligvis ikke helt hjem. Med sorg i stemmen spør Ali meg om hvorfor Israel skal få lov til å ha atomvåpen. Og India og Pakistan og USA og Frankrike og alle de andre. Bare ikke Iran. Jeg mumler noe om ikke-spredning, men da får jeg svar på tiltale; også atommaktene forpliktet seg ved denne avtalen. De skulle ruste ned. Det har de ikke gjort. Istedet har de prøvesprengt, og dessuten invadert to av Irans naboland. Hvordan kan man kreve at andre skal avstå fra noe en selv flotter seg med?

Jeg kommer til Isfahan. Ingenting har forberedt meg på denne byen. Det er først nå jeg skjønner at jeg er i en annen verden. Den er som den har vært de siste hundre årene, men med alt du måtte ønske av av luksusliv. Isfahan er delt i to av en stor elv, som gjør den kjølig, litt som en norsk sommernatt. Og broene er byens kjennetegn. Vakre og orientaliske broer pakkket med masser av mennesker. De spiser iskrem og holder hverandre i hendene eller over hverandres skuldres. For ikke så lenge siden, før president Khatami ble valgt i 1996, var offentlig iskrem-spising forbudt. Slikking av is kunne tydeligvis forbindes med erotiske tungeøvelser. Ting har forandret seg nå. Alt foregår i et bedagelig tempo. Under bruene har de laget cafeer på treplanker over vannet. Folk røyker vannpipe, siterer Hafez og spiller sjakk. .

Jeg stopper på Khomeini Square, en park og bazar omgitt av tre utrolig vakre moskeer. De er eldgamle, stadig påbygget av nye ledere. Små, små porseelensruter utgjør til sammen hele moskeeen. Håndmalte, I vakre farger, hver lille bit er et kunstverk i seg selv. Den søte lukten fra vannpipene duver over det hele.

Oppholdet avsluttes med en tur til den ovenfornevnte Hafez´grav. Hafez var en 1600-talls dikter som nyter en slags popstjerne-status i Iran. Folk valfarter til graven hans. Noen har med seg utgaver av bøkene hans, som så åpnes på en tilfeldig side. Denne sidens innhold er et budskap fra Hafez. Fremfor selve graven hans står en sufiprest. Han virker oppslukt av bønn, men når jeg tilbyr ham noen penger for å kunne ta et bilde av ham, er han raskt fremme med sin lille pengeveske. Det siste jeg ser før jeg drar er at han bøyer seg over graven og kysser den ømt.