Islamister blir manipulert

Ettersom stadig flere islamistiske partier slutter seg til demokratiske prinsipper, har en oppnådd en gradvis erkjennelse av at disse partiene kan være Midtøstens største håp når det gjelder å fri seg fra udemokratiske styresett. Samtidig vet vi lite om hvordan demokratiet under islamistisk styre ville fortont seg. Et svært viktig aspekt i denne debatten har blitt lite berørt. Dette aspektet dreier seg om hvordan islamistene selv blir manipulert av regjeringene i sine land til å fremme verdikonservativ politikk. Denne politikken bidrar i sin ytterste konsekvens til et klima som er lite egnet til demokratisk utvikling, hverken av staten eller islam.

La oss bruke det Muslimske Brorskap i Egypt som eksempel. Denne gruppen er den eldste, største og viktigste blant de islamistiske organisasjonene. Partier som Hamas og det jordanske Islamic Action Front er direkte avgreninger herfra, og brødrenes fatwaer og politiske uttalelser har innflytelse langt utover Egypts grenser. Samtidig er Muslimbrødrene utrettelige forkjempere for et mer demokratisk Egypt. Desverre er det faktorer som tyder på at enkelte demokratiske prinsipper, som for eksempel religionsfrihet eller ytringsfrihet, er mangelfullt integrert i brorskapets politiske agenda. Det Muslimske brorskap er blant annet svært aktive når det gjelder å nekte tilhengerne av bahai-religionen rettigheter på lik linje med andre egyptere. Brødrene var heller ikke snare om å kreve kulturminister Hosni Faruqs avgang etter at han uttalte seg negativt om bruken av det islamske hodesløret.

Men brorskapets politikk oppstår ikke i et vakuum: deres valgmuligheter er i stor grad determinert av det egyptiske regimet. Dette regimet, med president Hosni Mubarak i spissen, oppmuntrer og belønner det Muslimske brorskap når brødrene forsøker å sensurere den offentlige debatten i forhold til islam og islamske verdier. Dette gjøres ved at de mest konservative og illiberale fraksjonene innenfor bevegelsen tillates stor plass i det offentlige rom, hvorfra de øver en relativt stor innflytelse over statlig politikk. De stemmene som fordrer til moderasjon og toleranse, eller stiller krav om demokratiske reformer, blir ignorert eller undertrykket. En av årsakene til dette er at Mubarak har satt seg i en posisjon der han er ute av stand til avvise religiøs kritikk, ettersom han fremstiller seg selv som religionens beskytter, og Egypt som en islamsk nasjon og lederstjerne. Dermed er Mubarak nødt til å etterkomme mange av brødrenes krav når det gjelder beskyttelse av islamske verdier. Regimets mangel på demokratisk kredibilitet, samt manglende økonomisk utvikling, gjør at islam har blitt ett av de viktigste verktøy for å beholde noen grad av legitimitet hos den religiøst orienterte delen av befolkningen. Dermed er også forholdet til islamistene preget av en stram balansegang mellom manipulasjon og undertrykkelse.

Det finnes en “rød linje” Muslimbrødrene ikke må krysse. Denne linjen dreier seg om å ikke utfordre regimet for direkte. Det vil si at for mye fokus på demokratiske reformer fra brødrenes side, blir oppfattet som en direkte utfordring mot Mubarak. Krav om demokratiske reformer er ikke bare resultatløst, men også svært risikabelt. Ofte ender disse kampene i en ny arrestasjonsrunde for medlemmene av den vanligvis tolererte organisasjonen. I den kulturelle sfære har Muslimbrødrene og andre konservative muslimer derimot stor innflytelse. Det er vanlig at det Muslimske brorskap og den statskontrollerte islamske institusjonen al Azhar står sammen i rollen som religionen og moralens voktere. Deres krav om økt statlig og rettslig beskyttelse av islam blir som regel etterkommet; rettsalene er et eksempel på en arena hvor staten og det Muslimske brorskaps interesser faller sammen. I følge enkelte har denne makten kommet så langt at det er snakk om en atmosfære av “intellektuell terrorisme”, hvor intellektuelle og kunstnere blir stilt for retten, boikottet eller bannlyst dersom de stiller spørsmål ved islamsk praksis, eller går utover det som regnes for de moralske grensene. Dette er altså en arena hvor brorskapet har mulighet til å øve forholdsvis stor innflytelse over egyptisk politikk, og det er også et område som er mindre “farlig” å befatte seg med enn demokratiske reformer. På denne måten blir islamistene oppmuntret til å fokusere på sensur av forfattere og bannlysning av bøker fremfor bekjempelsen av diktaturet. Dette styrker de konservative elementene innenfor bevegelsen; det er deres stemmer som blir hørt og etterfulgt.

Et annet viktig moment her, er at Mubarak også tjener enormt på at Muslimbrødrene fremstår som religiøse fanatikere. Den sekulære middelklassens frykt for et religiøst regime, er et faktum som holder ikke-demokratiske regimer ved makten over hele Midtøsten. På tross av at denne middelklassen ønsker en slutt på autokratiet, er tanken på alternativet—et teokrati `ala Iran—enda verre. Mubarak og hans kolleger i landene rundt fremstiller seg selv som det eneste som står mellom middelklassen og et religiøst fanatisk regime. Dette får sekulære “demokrater” til å velge diktaturet, gang på gang.

Beklageligvis er vesten en del av dette problemet. Diktatoren kan bare trekke frem den overhengende faren for et islamistisk “take-over” for å stilne krav om demokratiske reformer fra vestlig hold. På samme måte som middelklassen, frykter også vesten et fiendtlig innstilt teokrati, og også de velger det undertrykkende, men dog vestlig-innstilte, regimet. Tankegangen fra den kalde krigens dager om at “he may be a son of a bitch, but he’s our son of a bitch” lever fremdeles i beste velgående når det gjelder vestens støtte til autokrater i midtøsten.

Styrkelsen og oppmuntringen av de illiberale trekkene hos islamistene bidrar også til at den demokratiske opposisjonen er ute av stand til å forene seg mot en felles fiende. Polariseringen mellom den sekulære siden og den islamistiske er på grensen til en “ideologisk borgerkrig”. Dette passer selvsagt Mubarak utmerket, og er nok også årsaken til at det nye partiet “al Wasat” blir nektet partiløyve. Al Wasat betyr “sentrum” eller “midten”, og består av unge tidligere medlemmer av det Muslimske brorskap og representanter for egyptiske kristne (koptere). Mange observatører både inn -og utenlands håpet at dette partiet skulle lykkes i å forene den egyptiske opposisjonen med sin religiøst inkluderende og demokratiske plattform. Desverre har Mubarak, gjennom lovgivning, trusler og arrestasjoner, lykkes i å forhindre al Wasat fra å etablere seg som en sterk grasrot-bevegelse.

Al Wasat stod i fare for å representere et mer liberalt og åpent islam, et islam som kunne vist seg å være akseptabelt for selv den sekulære middelklassen. Dette kunne i så fall vist seg å være ett skritt videre i demokratiseringen av Egypt. Samtidig ville det også kunne bety et skritt videre i utviklingen av islam. Ettersom midtøsten i stor grad er definert av islam, også politisk sett, ville det alternativet al Wasat representerte brakt oss nærmere en demokratisering av hele regionen. Hosni Mubarak er derimot ikke opptatt av å styrke liberaliseringen av islam, hverken innen det Muslimske brorskap eller hos andre aktører. Ved å oppmuntre islamistenes illiberale trekk, får han dem til å fremstå som uakseptable for både sekulære i Egypt og for vestlige regjeringer. Vil vesten bidra til en forandring i midtøsten, bør en snarest mulig opprette offisiell kontakt med det Muslimske brorskap og al Wasat, samt deres kolleger i andre land. Slik kan de allerede eksisterende liberale trekk og fraksjoner blant disse gruppene styrkes. Samtidig kan det bidra til å gjøre dem mer vennlig innstilt overfor vesten. Dermed vil ikke et eventuelt maktskifte fremstå som en automatisk trussel mot vestlige interesser.

Ingen fred uten Hamas

De uavbrutte rakettangrepene mot israelske grensebyer har fått Israel til å snakke om å reokkupere Gaza. Israel har tidligere prøvd isolasjon og boikott mot Hamas, bare for å oppleve at angrepene har økt i omfang. Selv israelere tar nå til orde for at man må snakke med Hamas.

Karen AbuZayd, lederen av Fns organisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA), peker på at fredsprosessen har liten sjanse til å lykkes dersom det islamistiske Hamas holdes utenfor. Dette er et ekko av hva Fns spesialrapportør for menneskerettigheter i de palestinske områdene, John Dugard, tidligere har uttalt om den såkalte kvartettens politikk overfor Hamas. I følge Dugard bør FN forlate kvartetten, ettersom organisasjonens uforbeholdne støtte til Fatah på bekostning av Hamas skaper en situasjon hvor FN operer som et verktøy for amerikansk politikk. Vesten har egenhendig utpekt Abbas-regjeringen som talsmann for palestinerne, på tross av at Fatah slett ikke vant valget.
Kvartetten, bestående av EU, Russland, USA og FN, stilte tre ufravikelige krav som måtte oppfylles før den nyvalgte Hamasregjeringen kunne godkjennes. Hamas måtte annerkjenne alle avtaler tidligere makthaver Fatah hadde inngått, avslutte alle militære aktiviteter og, fremfor alt, annerkjenne Israels rett til ekstistens. Straffen for ikke å oppfylle disse kravene har vært politisk boikott og økonomiske sanksjoner. Resultatet av disse sanksjonene har blant annet vært at politi og andre statsansatte ikke har fått lønn på måneder, store problemer i helsesektoren, strømmangel og generelt kaos i de palestinske selvstyre-områdene.

Å stille slike krav kan i prinsippet være etisk akseptabelt. I realiteten har imidlertid mangelen på fleksibilitet og vilje til dialog fra kvartettens side overfor Hamas, vist seg å få fatale konsekvenser. Oppfyllelse av kravene ble stilt som betingelse for at dialog mellom Hamas, Israel og det internasjonale samfunn skulle kunne finne sted, og før Hamas hadde rukket å innta regjeringskontorene. Israel fikk i realiteten ingen tilsvarende krav. På hvilken måte virker en slik internasjonal reaksjon på en organisasjon som Hamas?

I perioden før det palestinske valget diskuterte Hamas og det fryktede terror-nettverket al Qaeda gyldigheten av det palestinske valget. Al Qaeda kritiserte Hamas for å delta i demokratiske valg, for på den måten ”å spille vestens spill”. Al Qaeda anerkjenner ikke det de kaller kunstige landegrenser, demokrati er ikke-islamsk og dermed kjettersk, og muslimer som befatter seg med demokrati vil tape i vestens spill.

Med iverksettelsen av Hamasboikotten har al Qaeda på mange måter fått rett. Slik denne grupperingen ser det, har vesten nå med all mulig tydelighet vist hvor grunn den påståtte respekten for demokrati virkelig er. Det virkelig tragiske er at radikale strømninger innen Hamas og blant palestinere generelt har blitt styrket. Sjansen for at disse gruppene nå skal legge ned våpnene eller anerkjenne Israel er minimal.

Dette er stikk i strid med vestens interesser. Hvis vi ønsker å styrke en mer moderat og demokratisk retning innen islam og å svekke den ideologiske støtten aktører som al Qaeda har blant muslimer, må dialog og forhandling til. Dette innebærer også dialog med grupper som enkelte vil betegne som terrorister, men som tross alt tar positive skritt i retning av mer akseptable handlingsformer. Moderate fraksjoner innen en bestemt gruppe styrkes ved å vise at demokratiske prosesser eller fredelige forhandlinger faktisk gir resultater.

Hamas har tidligere vist gradvise tegn til moderasjon, på samme måte som PLO gjorde det i sin tid. Mange har innsett at å gjenerobre hele Palestina er en umulighet. Dette gjenspeiles i Hamas’ krav om en gjeninnføring av grensene fra 1967 mellom de to landene. I prinsippet anerkjenner de med dette Israels eksistens. Som en av Hamas’ politikere har uttalt: ”problemet er ikke Israels eksistens, men at Palestina ikke eksisterer”. Ved en mindre konfronterende linje fra kvartettens side er det ikke urimelig å tro at Hamas gjennom forhandlinger eksplisitt ville anerkjent Israel, vel og merke med grensene fra 1967.

Nå, i et politisk klima preget av borgerkrig og nød, er det de radikale trekkene ved Hamas som styrkes. I tillegg ser vi at enda mer ekstreme grupper i Palestina får stadig flere rekrutter. Politisk isolasjon og humanitær krise fører til mer militante holdninger. Hamas opplever press og isolasjon fra både vesten og Fatah. Forventer man at en ideologisk basert organisasjon som nektes økonomisk støtte og anerkjennelse, og som er truet både internt og eksternt skal legge ned våpnene og innfri alle krav?

Et slikt scenario ville i så fall trolig ha medført tap av all religiøs og ideologisk autoritet. Hamas har ved valget vunnet frem ved å fremstå som ukorrupte, som hellige krigere. De ser på seg selv som som noe av det som hindrer Israel i å sluke det som er igjen av Palestina. Det ville vært politisk umulig å oppfylle de tre kravene under slike forhold uten at Israel oppfylte tilsvarende krav.

Dette har kvartetten visst om på forhånd. I en situasjon der de faktiske konsekvensene ble tatt med i beregningen, ikke bare prinsippene, ville en forsøkt forhandlinger som unnlot å la Hamas tape ansikt. En slik strategi ville sannsynligvis også ha vært i Israels interesse, ettersom et Hamas med ressurser og med autoriteten i behold i større grad ville vært i stand til å få kontroll over de gruppene som nå uavbrutt sender Qassim-raketter mot Israel. Hamas har tidligere vist at de er i stand til å overholde en våpenhvile. Selv under den nåværende krisen har organisasjonen vist tegn til pragmatisme. Løslatelsen av den kidnappede journalisten Alan Johnston er ett eksempel på dette.


Boikotten og den ureserverte støtten til Fatahs kriseregjering vitner om et ønske om å slippe å måtte forholde seg til Hamas. Men skal noe oppnås i denne konflikten kan man ikke unnlate å forholde seg til en av de viktigste partene. Hamas vant valget og representerer det palestinske folk på en måte president Mahmoud Abbas og statsminister Salam Fayyad ikke gjør. Abbas og Fayyad regnes blant mange tvert om for å være amerikanske eller israelske nikkedukker som verken representerer palestinere flest eller har deres tillit. Hvordan skal disse da kunne forhandle på folkets vegne? Hvordan skal Abbas Fayyad få kontroll over radikale utbryter-grupper som betrakter Fatah som Israels løpegutter?

I tillegg har støtten til Fatah blåst liv i den latente maktkampen mellom de to partiene. Under dekke av koalisjonsregjeringen styrket begge sider sine militære apparater, i påvente av en voldelig konflikt. Fatah og Hamas fikk signaler fra vesten om at resultatet av det demokratiske valget ikke trengte å innebære maktskifte. Dermed har vesten nok en gang støttet det som er ett av midtøstens største problemer: de ikke-demokratiske strømningene. De kommer til uttrykk gjennom viljen til å løse politiske konflikter ved hjelp av militære virkemidler.

I dag fremstår det derfor som nærmest en umulighet å skape fred uten Hamas. Vesten bør nærme seg denne gruppen med en pragmatisk og løsningsorientert holdning. Det betyr at en må være villig til å forhandle med Hamas uten å stille krav som i utgangspunktet ikke kan oppfylles fra palestinsk side. Den beste fremgansmåten vil være å tilby Hamas gradvise løsninger som tillater gruppen å innfri krav uten samtidig å tape ansikt. Rimelig nok innebærer dette at også Israel må forplikte seg til å innfri krav fra Hamas, som gjennom demokratiske valg har vunnet retten til å representere det palestinske folk.